Mine leirminner er fantastisk gode!

I disse dager fyller min far 70 år! Hvem skulle tro det om den spreke mannen på bildet. Gratulerer med dagen pappa!!

Hvorfor trekker jeg fram min far under denne overskriften?

Jo, fordi han som ung reiste på leir og hadde gode minner og opplevelser så sørget han for at jeg når jeg var ca 7 år skulle få den samme muligheten. Min mor og far sendte meg av gårde på leir i en uke. Jeg kjente ingen fra før. Tok buss fra Oslo til leirstedet med mange andre barn fra Oslo som skulle på samme leir.

Jeg kan ikke huske om jeg noen gang ga uttrykk for at jeg ikke ville ta denne bussen denne første gangen. Jeg er glad jeg dro- for dette skulle bli min aller første busstur til min aller første leir av mange i årene som fulgte. Jeg dro til det samme leirstedet hver sommer etter dette helt til jeg var 16 år.

Jeg fikk mange gode venner fra år til år. Jeg traff hun som senere skulle bli min aller beste barndomsveninne på en av disse leirene. Jeg opplevde frihet. Frihet til å kunne velge om jeg ønsket å gå på bønnemøte etter møtet, noe jeg ofte valgte fordi det var så godt å være der. Ingen ropte eller gråt høylydt. Ingen presset meg til noe som helst.Alt var egentlig ganske rolig og godt, jeg opplevde dette som godt og fredfult for ånd og sjel og kopp.

Jeg husker vannkriger og fotballkamper. Jeg hadde samme gruppeleder år etter år og hun hilser fortsatt på meg når jeg møter henne. For meg var leir en trygg og god uke i sommerferien, noe jeg gledet meg til lenge før skolen sluttet.

Ett år fikk jeg beskjed om at det desverre var fullt og jeg kunne derfor ikke komme. Sommeren var ødelagt og jeg var knust. Men mamma kontaktet de ansvarlige for leieren og fikk ordnet det slik at jeg kunne komme på leiren for de litt eldre. Sommeren var reddet!

Jeg ønsker med dette blogginnlegget å gi et signal om at de aller fleste kristne leire for barn og unge er en positiv og god opplevelse. Jeg sier ikke med dette at ikke noen kan ha dårlige erfaringer. Selv om en en person har så dårlige erfaringer som vi skjønner at Anders Torp har hatt, så behøver ikke det bety at alle barn lider seg gjennom sommre med festivaler og leir. Nei, de aller fleste barn elsker det.

Jesus og fotball er to viktige ingredienser på en kristen barneleir.

Jeg har tatt tadisjonen videre. I år tok jeg med min egen sønn på leir for aller første gang. 6 år og fire dager på leir! Vi tok hi five og lovet at det blir ny leir neste år. Han storkoste seg på rom med flere fremmede gutter som ble hans nye venner. Møtene var trygge og gode med omsorgsfulle ledere som fulgte opp barna både der og ellers på leieren. Kofferten med klær kom hjem uten å være rørt! Han tenkte kanskje at gruppelederen ville kjenne han bedre igjen fra dag til dag med de samme klærne:) På beødskiva hadde han smurt på nugatti, hver dag.

Det skal også sies at en kristen barneleir er langt mer enn møter. Det er fritid og fritidsaktiviteter, alt istandsatt av levende og engasjerte mennesker som øsnker barna det aller beste i de dagene leieren varer. Måltidene er en opplevelse med høy og god stemning.

Ja, noen har dårlig erfaring av ulike grunner. Men vær så snill og ikke tro at alle har opplevd det samme som det meste ekstreme og ytterliggående du hører om.

Jeg tror både Fragell og Torp har opplevelser som de snakker sant om, men det blir så feil av dere å advare mot alt som lukter kristenmannsblod. Det faller på sin egen urimelighet.

Mine leirminner er fantastisk gode og de har hjulpet meg i tunge stunder som livet bød på. Jeg ville ikke vært en leir foruten. Og mine barn skal få velge om de vil fortsette å dra på leir år etter år.

Årskavalkade 2010 i iPhonebilder

Januar på skøytebanen

Februar på Klækken og feirer Mommo og Bestepappas gull!!

Mars. Aller første skirenn med premie og diplom...

Mars...and then came Stine!



Mars Velkommen hjem lille Stinemor. Her sammen med sine høye beskyttere:)



Juli. Den årlige turen til Barnas Sommerfestival!!

Juni

Juli ...og så kom kusinefine:)

August. Halvveis til 100 i hundre:)

September

September

Desember. Jul med alle kidza:)

Flere bilder vil komme!

Høsten er her!

6 måneder snart 7 og like blid:)

Jeg har kommet til det faktum at jeg faktisk liker alle årstidene vi er så heldige å ha her i landet. Jeg må inrømme at solskinnshøsten er bedre enn regnværshøsten, men alt i alt, det er godt med forandringene!
Prinsessen har rukket å bli over seks måneder allerede. Vi koser oss!
To små hvite riskorn i underkjeven dukket opp nøyaktig fem måneder gammel. Humøret på denne jenta er upåklagelig. Enten hun våkner på natten eller dagen så er det aldri langt unna med et strålende herlig smiil:)
Mellomstorebror digger å bli vekket av "blautsuss" fra lillesøster.


På vår vandring i dag fikk vi oppleve høsten på sitt beste med knallblå himmel og knallgule solsikker:)

Solsikke mot høstblå himmel - det er vakkert!

I det hele tatt er det mye fint å se på når man går en runde i høsttiden. 

Og en til med besøk av sommerfugl og bie:)





Sommer, sol og solbriller!

Vå skjønne prinsesse vokser og gror:) Snill og god og sover seg som oftest gjennom natten:) Helsesøster var ikke bekymret for lang sammenhengende søvn for henne gjennom natten-hun ser godt ut sa hun:) Og det stemmer hun smiler og ler og prater mer og mer hver dag. Også, noe som mellomstorebrir digger det er når hun tøyser- vi setter føttene bestemt ned i stellebordet og hun responderer umiddelbart med å sprette opp stumpen- vi ler like mye hver gang. Å være fem år og skulle stelle en liten søster oppe på et 90 cm høyt bor kan ha noen utfordringer- som for eksempel da hun tråkket mellomstorebror rett i planeten som han sa- men han bare smiler og ler og er skikkelig fan av sin lille vakre søster.
Dagene går med til sove, spise, skifte og mye kos og leking. Nå om dagen er det gripe etter filler og leker som er den store hobbyen. Vi har god plass i stuen til stor ufoldelse for liten og stor- og for fotografmor:)

I går koste vi oss ute med nytt babytelt og solbriller arvet av mellomstorebror:)- som selv har fått noen megakule solbriller av megastorebror:) mao alle fornøyd. Deilig med sol og sommer- vi nyyyter dagene:)

Prinsessen er ankommet!

Det er et under, hver gang, når et barn settes til verden. Vår prinsesse ankom fredag 12. mars kl. 10.51. Liten og hjelpeløs legges hun i våre armer og er overgitt i vår varetekt for beskyttelse og fostring. 9 måneder i vuggende beskyttelse er over, en stor og uoversiktelig verden er nå et faktum.

Å føde et barn er stort. Det gjør vondt, men ikke verre enn at man gjør det om igjen. Barn er en velsignelse. Vi har nå en barneflokk på tre! Det vil si eldstemann kan vel knappest kalles barn med sine 21 år, men i våre tanker og i våre planer vil han alltid være selv når han blir 40!

Når vi får barn så er vi foreldre resten av livet. Ikke bare i de unge årene hvor de virkelig trenger vårt 100% nærvær og beskyttelse. Vi er alltid noens barn. Har vi fått barn er vi foreldre for alltid.

Det er en spennende tid vi går i møte. Sikkert ikke bare lette og enkle dager, men alle slags dager- som jeg tidligere har skrevet noe om- DET ER DETTE SOM ER LIVET. Om dagen kan kalles en lykkedag eller en mer overskyet en, så er det like fullt livet. Livet er sorgene og gledene.

Den lille prinsessen er en kjærkommen pike i en ellers så guttedominert familie på begge våre sider. En liten søster var stort. En liten kusine er ønsket hjertelig velkommen. Et pikebarnebarn hylles, en niese likeså.

Nå skal dagene nytes. Spedbarnstiden er slitsom men utrolig deilig. I en bok jeg leste sto det at det var viktig å bli forelsket i sine barn, bare på den måten vil man holde ut alle krav og alt man må yte. Jeg kjenner jeg er der- jeg vil beskytte, jeg vil kose jeg vil skjemme bort- noe jeg ikke tror går an med et lite barn. Bare et tegn til sult eller våkning, så er vi ved sengen for å yte.

Denne sangen utrykker noe av det jeg tenker om det å elske og være forelsket i sitt barn: AMY GRANT, Baby baby- jeg elsker denne sangen: http://www.youtube.com/watch?v=tqr9FsczZEo

Mellomstorebror kan ikke se seg mett på henne og storestorebror skryter av henne. Tenk for en heldig prinsesse som får vokse opp med så flotte og beskytende brødre. Hun vil aldri føle seg alene eller ubeskyttet.

Vi leter etter det rette navnet. Hun har ikke presentert seg helt for oss ennå, men hun forsøker stadig å si noe. Vi er spent på hva det blir. Et navn, noe vi tar så for gitt, er en viktig sak. Et navn skal du bære med deg gjennom hele livet, det gjør ikke noe om vi bruker litt tid på å lande det. Vi er ikke der at vi vet slik før vi har hilst på barnet. For fem år siden var vi helt sikre på hvilket navn babyen skulle få om det ble en gutt,....men når gutten kom så passet ikke navnet overhodet....så vi måtte inn i tenkeboksen på nytt. Der er vi nå også, men vi skal passe på og komme staten i forkjøpet med et navn, for å gå rundt å hete 18.195.12322 kan jo by på noen utfordringer i oppveksten og resten av livet.

Det er en fantastisk årstid å få barn på, nå kommer påsken- HØYTIDEN - uten påske intet liv spør du meg. Solen kommer og ikke nok med at den lyser opp langt inn i et mørkt vintersinn, men den varmer også. Tiner oss opp. Jeg gleder meg til daglige turer med barnevogn. Ennå en barselgruppe. Hverdager med utvikling og forandring hver dag, både i naturen og hos prinsessen.

Vil også sende en stor takk til alle de som i de seneste ni månedene har stått oss bi i tykt og tynt i helsevesnet. Vi har opplevd trygghet og ekte engasjement ved alle henvendelser. En stor takk til Runa som alltid er i godt humør, er ekte interessert i deg som person og deler gode historier når vi kommer innom. Takk til Jordmor Anne som har delt av sin kunnskap og skapt trygghet i hver fase av svangerskapet. Takk til alle tilfeldige leger og helsearbeidere som vi har møtt av ulike grunner som alle har det til felles at de yter og deler sin kompetanse med glede. Takk til alle vaktskiftene på føden som vi overvar før fødselen var et faktum og en spesiell takk til Jordmor Kari, som kom inn på sitt skift og forkynte at her blir det barn før lunsj. En resolutt og flott dame med jordmoderlig kontroll. Dere er alle med på å gjøre skattebetalingen meningsfylt. Framover nå så står barselavdelingen og helsestasjon parat til å ta oss imot. Vi lever i et flott land med mye god velferd.

Ta vel imot vår lille prinsesse. Navn kommer :)

Mimmi 1925 - 2009

Min kjære Mimmi reiste hjem til Jesus mandag 5. oktober 2009. Jeg kommer til å savne henne veldig!

Hun er mitt aller største menneskelige forbilde. Hun viste meg at det går an å leve et meningsfult liv midt i alle livets bekymringer. Hun ble ikke spart for noen av de. Men hun ga aldri opp. Helt siden hun var liten har hun opplevd mange og vanskelige ting.

Som 28 åring tok hun imot Jesus som sin frelser, og ble trofast hos Han inntil sin dødsdag som 84 åring. Ved å se et slikt levd liv som hun har vist meg, så gir det meg større tro på Jesus og Himmelen. Dit hun har gått er ikke noe lekeland. Hun viste oss alle mot slutten av sitt liv at hun hadde den dypeste fred, selv om hun nok skjønte at hun snart skulle reise herfra. Hun hadde en klippefast tro på at han som frelste henne som 28 åring stod klar for å ta henne imot den dagen hun dro. Det var ikke tvil i hennes ord, ingen redsel for hva som ventet henne- hun visste litt, for hun kjente Han hun skulle møte på den andre siden. Jeg er stolt av henne. Det har jeg alltid vært, men ennå mer nå! Jeg skal definitivt reise samme vei en dag!

Hun så aldri på seg selv som noe stort menneske- kanskje derfor ble hun så stor. Hun var der og øsnket å stille opp om hun kunne. Jeg husker godt da vi prekte sammen i Salemkirken for mange år siden. Hun var ikke noen platformtype, men stilte opp fordi jeg spurte og det vitnesbyrd hun kom med tror jeg de husker til dags dato de som var tilstede.

Hun har alltid vært en del av livet mitt. Hun har vært det mest faste holdepunktet jeg har hatt i livet. Hun var noe langt mer enn en bestemor. Jeg savner henne allerede! Nå kan jeg ikke lenger bare sette meg på toget til Spikkestad og spasere de 200 meterne fra stasjonen til leiligheten hennes for en kort eller lenger visit.

Ingen skal mer spørre meg om jeg vil ha ET brødskive. Hennes noe gebrokne norsk var bare sjarmerende og vi fikk oss mang en latter når hun bommet på norsk gramatikk. Som den gangen hun fortalte om løvene på trærne :)

Hun var gjennom god og ofret seg selv til fordel for andre alltid. Det har ikke gått en bursdag i mitt liv uten at det har duket opp et kort eller et brev i posten fra henne. Det gledet alltid. Hun husket oss alltid! Ingen trengte å minne henne om en eneste bursdag til hverken barnebarn eller oldebarn selv om vi til slutt telte 26 stykker. Hun har sirlig skrevet opp hver eneste en av oss eterhvert som vi dukket opp. Bakpå et bilde på veggen hadde hun oss listet opp, lett tilgjengelig.

Jeg har plutselig fått en trofast forbeder mindre. Det går opp for meg hvor mye det har betydd å vite at hun alltid har bedt for meg og mine.

Tirsdag 13. oktober 2009 skal det være begravelse i Røyken kirke kl. 12. Det blir vårt siste farvel her nede. Men det er en stor trøst å vite at jeg ikke har sett henne for siste gang- som hun selv har skrevet i en hilsen som vi skulle åpne etter hennes bortgang- vi møtes i Himmlen, hilsen Mimmi.

Livet det er nå!

Det er ikke lenger noen hemmelighet- vi har funnet ungdomskilden! Lillebror blir storebror og storebror blir alle småsøskenenes hero! Og vi, min mann og jeg, er allerede foreldre for alltid!

Jeg lærte noe veldig fint i 2003 -"det er dette som er livet". Denne korte setningen har gjort mye med mine planer og valg de siste årene. Å ta seg tid til å leve det livet man har, her og nå, er vidunderlig.

Noen på min alder vil nok sukke ubemerkelig (ovenfor meg) og tenke i sitt stille sinn at de er glad de er ferdig med nattevåk og bleieskift. Dem om det. Jeg levde et liv med stort sett ansvar for meg selv i 37,5 år. Jeg har fått være med på så mye spennende i flere ungdomsliv en de fleste. Det og bare ha seg selv å ha primæransvar for er greit nok når det er slik, men når livet skifter og bringer inn flere elementer enn seg selv å ta ansvar for og sammen med, da er det en herlig bevegelse i livet.

Jeg gleder meg over nytt liv som er på vei til vår verden. Et nytt liv å ta 100% ansvar for! Jeg er ikke blåøyd (har arvet brune fra min mor:) og tror ikke alle dager blir sorgfrie og enkle. Men er det det som er den høyeste form for lykke?

At nåværende minstemann blir en flott storebror på litt over fem år er jeg helt sikker på. Jeg er glad for at han blir så stor når vi blir fler. Han har allerede store planer for sitt nye søsken. - Hvis det blir en gutt skal jeg kjøpe noen kule klær til han! Men det er mye søtt man kan kjøpe til en jente også da. Han er spent på om det blir en bror eller søster, men har infunnet seg med at det er en spenning vi skal leve med noen måneder til.

Vi lever i et flott land når det kommer til helsebiten for svangre og vordne. Det samme opplevde vi for fem år siden også. Ofte er det kun baksiden og tabbene, det som ikke fungerer, som får plass i mediebildet. Men vår personlige opplevelse av helsevesenet er at det fungerer godt og at vi er veldig heldige som får bo i et land med så mye god velferd. Det gjør at jeg faktik kjenner at jeg kan betale skatt med glede!

Når man velger å sette nytt liv til verden når man har passert en viss alder får man tilbud om diverse prøver og tester for å finne ut hvem som har midlertidig bosatt seg der inne. Vi har høflig takket nei til disse velmenende ekstratilbudene. Vi mennesker er forskjellige, men jeg vet at jeg aldri kan forberede meg noe bedre om jeg fikk vite at medpassasjeren har avvik fra det man regner som normalen. For meg ville det kun skapt en frykt som ville skadet både meg og mitt indre liv. Det barnet som kommer vet jeg med 100% sikkerhet vil bli elsket av oss! Jeg legger alt i Guds hender og tror han gir oss det barnet vi kan ta imot.